– Måneden for stolthet

Juni er den offisielle, internasjonale Pride-måneden. Bakgrunnen for dette er opprøret på Stonewall Inn i New York i 1969. Mange steder har Pride blitt en folkefest, men vi må ikke glemme at den største priden var et opprør, og at det er mange som har ofret og kjempet hardt for at vi er der vi er i dag.

I år er det femti år siden homofili ble avkriminalisert i Norge, i tillegg er det skeivt kulturår her til lands. Kim Friele var en av dem som kjempet for at alle skulle ha like rettigheter uavhengig av hvem de elsket, og for en jobb hun gjorde! Kampen hun tok her i Norge, og som mange andre har tatt i andre deler av verden, fortsetter videre i 2022. Det handler om retten til å være den man er og elske hvem man vil, og å være stolt av seg selv og den man er.

Pride er heller ikke bare for de voksne, men for barna også. Det er de som skal bære landet vårt videre, og de fortjener respekt, trygghet og kjærlighet fra voksne i sine liv, uansett hvem de er og hvem de liker. Det handler om mye mer enn kjønnsidentitet og legning, det handler også om menneskeverd og respekt. Det å bli inkludert i samfunnet er viktig. Norge skal være verdens beste land å bo i, og for å være det trenger vi inkludering og mangfold. Dette gjelder ikke bare i byene, men på bygda også. Alle skal på en måte passe inn i samme lille bås her, men det må være rom for mangfoldet her også.

En skulle tro at det er nok krig og elendighet i verden til at vi ikke bruker energi på å bry oss hvem naboen kysser eller at Ola vil kalles Kari. Men slik er det nå ikke, for verden er full av mennesker som ikke vet hvem de er fordi de ikke får lov til å utfolde seg, av mennesker som lever i frykt, av mennesker som ikke orker å leve med seg selv. Det finnes mennesker der ute som ikke orker å leve fordi de blir trakassert, mobbet eller slått, som lever i frykt for å bli straffeforfulgt på grunn av seksuell legning, de blir utestengt fra lokalsamfunn og bedehus. Det finnes mange konservative holdninger og høyreekstremismen vi har sett blomstre er skremmende, og rettighetene våre kan forsvinne om vi ikke passer på.

Det går litt fremover, men verden har fremdeles mye å jobbe med. En gang sa noen til meg at det var så bra at jeg turte å være den jeg er, og det tenker jeg at burde være en selvfølgelighet. Det skal ikke være et spørsmål om å tørre, man skal bare være. Vi er alle først og fremst bare mennesker, og personlig ønsker ikke jeg å bli definert ut fra kjønnsuttrykk eller legning, det som beskriver meg som menneske er heller de holdningene og det menneskesynet jeg har.

Selv om vi har kommet et stykke på veien siden 1969 så har vi fortsatt en vei å gå.

Frihet kommer alle til gode. Ikke ta den for gitt.

Mvh Sarah Halleland